Globalisering, det vil si mer handel og investeringer over landegrensene, har bidratt til stor sosial og økonomisk ulikhet i mange land i verden.

Men nå synes det som om det blåser en politisk vind i retning av nasjonal proteksjonisme. Det skjer i hvert fall i USA med Donald Trump som ny president. Det dreier seg om motstand mot frihandels-, fri investerings- og overnasjonal voldgiftspolitikk.

Frihandel betyr fjerning av toll mellom to eller flere stater, altså bilateralt eller multilateralt som i EU. I bunnen ligger en idé om komparative fortrinn som utslagsgivende i konkurransen om markeder. Det er bare det at alltid vinner de store fortrinnene, dvs. de store multinasjonale selskapene, som manipulerer bort sin skatt i landet de er etablert i – ved strategisk skatteplanlegging og kapitaloverføringer mellom datterselskap. EUs indre marked bygger blant annet på en multilateral frihandels- og investeringsavtale. Gjennom EØS-avtalen bindes Norge til EUs fri markedsflyt med tap av suverenitet, sosial dumping og et demokratisk underskudd. Derfor er den multilaterale EØS-avtalen for tiden under sterk kritikk. Som Donald Trump, skal vi se, ønsker kritikerne i stedet bilaterale handelsavtaler for Norge som skaper nasjonal sysselsetting. UK Brexit  fra EU hadde samme bakgrunn.

Investeringsavtaler er avtaler som sikrer investorer fra et land bedre og mer forutsigbare rammebetingelser når de investerer i et annet land enn det som ellers ville være tilfelle. Avtalene inngås mellom stater – og de er gjensidige. Men i multilaterale forhandlinger tas det ikke hensyn til at økonomisk sterke land har et fortrinn i forhold til svakere land med billig arbeidskraft, på jagd etter lønnsomme investeringer og profitt. Det dreier seg om definisjonsmakt. Typisk for slike avtaler er ulikebehandling av nasjonale og utenlandske investorer, rett til å overføre kapital til skatteparadiser, rett til erstatning ved ekspropriasjon og profittreduserende nasjonal reguleringer, og adgang for investor til å få løst tvister med vertslandet ved private internasjonale voldgiftsdomstoler.

Voldgiftsdomstoler opprettes som del av såkalte «tvisteløsningsmekanismer» (ISDI) i avtalene. Slike mekanismer tillater private selskaper å saksøke land utenom nasjonale rettsinstanser. Sakene går til voldgift som nevnt ved såkalte overnasjonale private domstoler. Slik blir muligheten for offentlig innsyn borte, og nasjonale demokratiske institusjoner eliminert fra regulering av investeringspolitikken. Vi kan si at et overnasjonalt maktnivå etableres, som svekker nasjonalt demokrati og nasjonale institusjoner, med særlige negative konsekvenser for utviklingsland med et i utgangspunktet svakt institusjonelt apparat. –  Tobakkselskapet Philip Morris har hatt en sak gående mot Uruguay fordi landet har begått det «rettsstridige» skritt mot deres investeringsavtale ved å øke størrelsen på helseadvarselen på røkepakkene. Det kreves 25 millioner dollar i erstatning. Canada måtte betale 6 millioner kanadiske dollar til selskapet S.D. Myers fordi landet innførte forbud mot eksport av PCB-avfall. Eksemplene er mange, og særlig de multinasjonale selskapene og investeringsfondene er sentrale aktører i dette spillet.

Donald Trump sa i en video etter presidentvalget: «Jeg har bedt mitt overgangsteam om å lage en liste over administrative tiltak vi kan ta den første dagen, for å gjenopprette lovene våre og få tilbake jobbene våre.  – Videre sa han: Når det gjelder frihandel kommer jeg til å kunngjøre vår hensikt om å trekke oss ut fra stillehavssamarbeidet TPP (Trans Pacific Partnership), som er en potensiell katastrofe for vårt land. I stedet vil vi forhandle rettferdige, bilaterale handelsavtaler som fører jobber og industri tilbake på amerikansk jord.

TPP eller Trans Pacific Partnership Agreement (TPPA) er en frihandels- og investeringsavtale mellom tolv land rundt Stillehavet – som ikke inkluderer Kina. Forslaget til avtale ble signert i februar 2016.
Forhandlingene om en frihandels- og investeringsavtalen mellom USA og EU (TTIP) har pågått i tre år uten at enighet er blitt oppnådd. Donald Trump er klar, forhandlingene skal avvikles straks han tiltrer som president i januar 2017. Hvis forhandlingene hadde endt med en avtale ville den ha medført en drastisk reduksjon av transatlantiske tollmurer og fjerning av investeringsbarrierer. Under valgkampen tok Trump avstand gang på gang mot eksisterende og foreslåtte multilaterale frihandelsavtaler. I stedet for vil han forhandle «gode» avtaler bilateralt med nasjonal utenlandsk kapital. Motstanden i Europa mot TTIP er også stor, fordi en slik avtale vil innebære svekkelse av borgernes rettigheter med mer strukturell makt til de store korporasjonene og avståelse av nasjonal reguleringsmakt til overnasjonale voldgiftsdomstoler ved konflikt. Det siste betyr at politiske vedtak som gjelder reguleringer i investeringslandet, for eksempel miljøreguleringer, hindres hvis de griper negativt inn i etablerte utenlandske selskapers profittutsikter. For overnasjonal privatrettslige tvisteavgjørelser om erstatningsspørsmål i million-milliardklassen vil kunne bli konsekvensen. Dette vil ikke Trump ha noe av når han skal gjøre USA «great again». Selv den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta mener han er en hindring for USAs suverenitet og sysselsettingsvekst.

Som i USA er det i Norge naturligvis et ønske fra næringslivet om investeringsavtaler slik at det blir tryggere for norske bedrifter og Oljefondet å etablere seg og investere i andre land. Den sittende regjeringen har derfor i gang et arbeid med å utforme et nytt mandat for fremtidige frihandels- og investeringsforhandlinger. Regjeringen tilpasser seg nok til ny amerikansk politikk og satser på bilaterale avtaler – og mer proteksjonisme i form av mekanismer rettet mot utflytting til utlandet av norsk vare- og tjenesteproduksjon for å bevare arbeidsplasser.