Kronikk av Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Lillehammer.

Det skjer akkurat nå en fagpolitisk vending i Norge, fra to betydelige forskere og med politisk påvirkningskraft. De to NHH-professorene og ektefellene Christine B. Meyer og
Victor D. Norman lanserer i disse dagene boken «Ikke for å konkurrere». Deres hovedbudskap er sterkt avvikende fra den politiske høyresiden de har og fortsatt tilhører. De har hatt betydningsfulle lederposisjoner i statsapparatet, men fremmer kontroversielle erfaringer. Christine Meyer ledet Statistisk sentralbyrå fram til slutten av 2017, da hun gikk av etter en konflikt med finansminister Siv Jensen. Victor Norman sto som arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen bak en kontroversiell utflytting av statlige arbeidsplasser.
De slår fast; markedet og konkurranse er ikke alt for det gode samfunnet. Det offentlige bør innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne og deres representanter. Tvert om
hevder de at når samfunnet har valgt at noen virksomheter ikke bør overlates til markedet, så bør de heller ikke oppføre seg som markedsaktører.
De peker på at offentlige virksomheter som skoler, sykehus, eldreomsorg og veibygging ikke er der for å tjene penger eller konkurrere. De bør derfor «innskrenke seg til det oppdraget de
har fått fra velgerne og deres representanter, holde seg innenfor de budsjettrammene oppdragsgiveren har gitt dem, og de skal være sjenerøse ved fritt å dele alt de har av innsikt og erfaring, skriver de. Vi får håpe Solbergregjeringen ta dette alvorlig og endrer kurs og reformretning.

Meyer og Norman mener mange offentlige institusjoner har glemt dette, og viser blant annet til kulturinstitusjoner som jakter sponsorer og høyere utdanningsinstitusjoner som skaffer seg
ekstrainntekter fra oppdragsforskning. De mener også at slike institusjoner ofte pålegges oppgaver langt ute i randsonen av sine
kjerneoppdrag. Det kan legges til at for mange institusjoner rir dette jaget etter penger og konkurransefortrinn dem som en mare.
Og endelig i forlengelsen av dette advarer de mot fremveksten av markedsinspirerte styringsverktøy – New Public Management – i det offentlige. Det måtte endelig komme fra også høyresiden i Norge slik vi ser det internasjonalt. Så – de to professorene bak den nye boka tar til orde for å gjenreise skillet mellom offentlige og markedsrettet virksomhet, og at etatene får styringsverktøy som egner seg for virksomheter som ikke skal konkurrere i et marked. Så riktig, vi trenger verken NPM eller velferdsprofittører. Vi trenger ikke en markedsrettet kommersialisert velferdsstat.

Og i den sammenhengen trenger vi ikke privatisering ved omfattende bruk av anbud. For det er slik: Offentlige anskaffelser ved konkurranseutsetting (oursourcing) krever et stort
administrativt apparat som koster skattebetalerne dyrt, viser forskningen. Nærings- og fiskeridepartementet har lagt fram forslag til ny lov og forskriftsendringer som vil erstattelov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven). Lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter regulerer den framgangsmåten det offentlige skal følge når de foretar innkjøp av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Denne loven,
som annonserer forenkling, vil øke kostnadene. Det enkelte innkjøp vil bedriftsøkonomisk bli noe billigere, men denne gevinsten vil bli spist opp av det samfunnsøkonomiske tapet.

Rapporten “Public procurement in Europe – Cost and effectiveness” ble utarbeidet av PwC, Ecorys og London Economics på oppdrag fra EU-kommisjonen i mars 2011. Studien var en del av en omfattende evaluering av EUs anbudsregelverk. 5500 myndighetsorganer og 1800 bedrifter har tatt del i studien.

Rapport viser at anbudskostnadene ved mindre kontrakter og innkjøp ligger på ca. 20-30 prosent av kontraktens verdi og skaper unødvendig kostbart byråkrati. Det ble regnet på dette av den forrige norske rødgrønne regjering før avgangen i 2013, og daværende kommunalminister uttalte at «anbudsrunder skaper unødvendig byråkrati i Norge for ca. 16 milliarder i året».

Det kan rettes en kritikk mot NHH-professorene om for lite fokus på, disse forhold når de diskuterer «ikke for å konkurrere». For på dette området konkurreres det i langt for stor grad.
Kanskje er det fordi fiendtlige anskaffelser er et allment uttrykk som i offentlig språkbruk har en avgrenset betydning. Det omhandler anskaffelser av varer, tjenester, bygg og anlegg eller
andre ytelser til stat, kommune, statlige foretak og andre med visse tilknytninger til disse.

Etter at Norge gikk med i EØS er det etterhvert kommet et omfattende regelverk for hvordan det offentlige skal foreta sine anskaffelser. Utgangspunktet er EØS-avtalen og direktivene om
offentlige anskaffelser, som er gjennomført i norsk rett gjennom lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter for de «klassiske sektorer» og «forsyningssektoren».
Regelverket er i hovedtrekk tvingende, men inneholder til dels alternative framgangsmåter for hvordan anskaffelsene skal foretas. Det siste har Solbergregjeringen utnyttet i sine bestrebelser på privatisering og skape markedskonkurranse på nær sagt alle samfunnsfelt. Det er i dette lyset protestboken fra Meyer og Norman må ses. Men for all del: Meyer og Norman bør ikke puttes i båsen «høyrefolk som vi tror hva mener». Victor Norman har i årenes løp kommet med en rekke utspill som har fått riktige høyrefolk til nesten å miste pusten.

Av Noralv Veggeland

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.