Kronikk av Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Lillehammer.

Som vi ser i dag når ikke sosialdemokratiet fram i Europa med sitt krav om sosial og geografisk fordeling og omfordeling mot et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Det taper fordi de ikke konfronterer kapitalismens historikk og strukturelle særtrekk forankret i de for noen to abstrakte ismene, positivisme og klientalisme. Vi ser en sterk tendens til at politikere og ideologier utsletter sin egen fornuft og underordner seg i stedet positivismens påstand om at bare det empirisk gitte er virkelig og sant. Bestående sosiale strukturer er sanne, for de kan statistisk avtegnes. Det som skjer er at all empiri viser at kapitalen og dens oppsamling av rikdom ender i hendene på noen få rike i det sosiale og geografiske sentrum, på bekostning av de mange i periferien. Periferiens befolkning blir mer og mer klienter som lever på understøttelse som følge av sviktende næringsgrunnlag eller en personlig uførediagnose. Vi ser at en prosent i befolkningen er blitt eiere av det meste av lands rikdom og verdiskaping, noe internasjonal og nasjonal statistikk viser igjen og igjen. Dette kjenner vi som empirisk evidens, som fakta. Men det trenger ikke være slik med sikte på et verdimessig godt samfunn, noe som positivismen lukker øynene for. La oss gå til noen historiske ideologiske røtter.

Først kan vi snakke om hva som gjerne omtales som «kulturell puritanisme», som kan knyttes til kapitalens oppbygging i hendene til de få. Vi må gå tilbake til 16-1700-tallets Europa og framveksten av religiøs ekstremisme som voks ut av reformatorene Luthers og Calvins lære. Deres tenkning var forankret i troen på predestinasjon; at alt var planlagt på forhånd av Gud om hvem som skulle komme til himmelen og hvem som skulle til helvete. Det var ganske enkelt. Som en avspeiling var det Guds vilje som bestemte hvem som ble rik og hvem som ble fattig, hvem som ble framgangsrike og hvem som mislyktest. Suksess var et guddommelig tegn og bevis som det forelå empirisk evidens for. Gjennom sentralisering og akkumulasjon av kapital og rikdom kunne Guds bestemmelse demonstreres for all folket. Det skapte påviselig industrialisering, vekst og utvikling. Den puritanske overnaturlige tro rettferdiggjorde de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom sentrum og periferi, og mellom rike land og fattige U-land. Det var også i overensstemmelse med «protestantisk arbeidsetikk»; De fattige var ganske enkelt påviselige late og eneste i stand til å gjøre formålsløs opprør. For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp klientalismens spor ved å yte påviselig og kalkulert pengehjelp til de fattige og til periferien mot lojalitet i gjenytelse. Fattigkassene kom opp i kommunene og u-hjelp voks fram på statsbudsjetter. Det gjorde også velferdsstaten som roet ned arbeiderklassen og de fattige til å bli sosialdemokrater. Det er her i denne moderne velferdsstaten sosialdemokratiet kjemper i motbakke. Arbeidsfolk og bønder er ikke lenger tilfreds med sin statistiske status som sosialdemokratiske klienter. De retter fokus på selve den sosiale ulikheten, på et hardt presset målstyrt arbeidsliv, på svekkelsen av fagforeningene, og sentraliseringen av makt og institusjoner, og et svekket representativt demokrati. Men under tvang av positivismens fornekting av forutsigbare framtidshåp blir de mange politisk passive og forsvinner inn i høyrepopulistiske bevegelser og politiske partier. I denne verden har innvandringen skylden for en empirisk påviselig ulikhet og ikke kapitalen.

Denne dreiningen er ikke tilfeldig, men synes overbygget av den historiske sosialdarwinismen. Innvandrergrupper og migranter er svært fattige i forhold til nasjonale velferdsklienter, og ifølge sosialdarwinismen er de fattige nettopp fattige av genetiske grunner, forårsaket av evolusjonen basert på konkurranse og «survival of the fittest». I følge høyrepopulistene gis derfor de fremmede innvandrergruppene ikke noe håp for framtiden om integrasjon og om å bli ny nyttig arbeidskraft. De vil forbli kostbare klienter, snyltere. Det pekes på de fargede i USA som empiris bevis, deres bakgrunn som slaver og av makten definert som genetisk underlegne, er de mange forblitt en i hovedsak desintegrert og diskriminert underklasse.

Men hvordan kan sosialdarwinismen overleve i vårt opplyste samfunn? Vi kan ikke her gå inn i noe dyptpløyende svar, men peke på det faktum at i vår tid legges altså empirisk evidens i positivismens navn til grunn for all kunnskap om psyke og samfunn. Positivismens tilnærming er allment akseptert og i seg selv en ideologi, og den bekrefter alltid det bestående og misbilliger endring. Det er slik at dens teori støtter alltid ideen om teknologiens velsignelse, om sentraliseringens fortrinn for økonomisk vekst og klienters alltid eksisterende, som igjen avhenger av kapitalens betalingsevne og markeders ekspansjon nasjonalt og internasjonalt. Denne teorien bekrefter også positivt at konkurransefortrinn og innovasjon skapes på grunnlag av staters menneskelig kapital (human capital) og konkurrerende sosiale hierarkier. Ut fra statistikk avledes det at dyktighet og vinnerinstinkt er genetisk og ikke bestemt av varierende sosiale miljøer, og at bare noen individ og folkegrupper har de riktige personlige egenskapene. Dette er blitt en overbevisende faktabasert tro. Det påvises som empirisk sant at i denne konkurransen mellom sosiale grupper og stater blir tapere skapt i stort omfang, og en ekspanderende periferi skapes som mister utviklingspotensial. De rike og dyktige i sentrum er vinnerne og må satses på politisk, for eksempel ved skattereduksjon så de kan bli enda rikere og vellykkede. Klientstatusen bekreftes: Sosiale støtteordninger og subsidier redder velferdsstaten påvises også statistisk. I mens taper sosialdemokratiet kraft. Det blir også empirisk konstatert uten at noen egentlig vei ut av uføret påvises. For det siste avviser positivismen bare som spådom som ikke kan verken statistisk påvises eller bekreftes.

Men statistikk kan avsløre.
Den berømte franske økonomen, professor Thomas Piketty, med bestselgeren i 2017, «Kapitalen i det 21. århundret, er aktuell med en ny forskningsrapport om sosial ulikhet. I den tegner han opp hvordan ulikheten øker i Europa og EU, og viser med statistikk hvordan klientalismen sprer seg i EU-landene og i USA; folk rammes. Dette berører også politiske valg. Det er nemlig ikke lenger slik at folk med lav utdannelse og lav inntekt, gjerne trygdebrukere og klienter, stemmer på partier til venstre i det politiske landskapet. I stedet kjennetegnes en stor del av venstrepartienes velgere av folk med høy utdannelse og høye inntekter. Samtidig stemmer en økonomisk overklasse med store formuer på høyrepartier, som den alltid har gjort. Piketty beskriver den nye virkeligheten slik: «Vi har gradvis beveget oss fra et klassebasert partisystem til noe jeg foreslår at vi kaller et flerelite-system.» Dermed er kampen mellom partier til høyre og venstre i bunn og grunn en strid mellom to eliter; en med høy utdannelse og høy inntekt og en annen med både høy inntekt og høy formue». Begge disse herskende partene står for en politikk basert på positivismens forsvar av bestående sosiale strukturer, og som skaper vår tids klientalisme. Hvor er det ekte sosialdemokratiske alternativet som avviser sosial ulikhet som gitt og klientalismen som ideologi?

Av Noralv Veggeland

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.