Kronikk av Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Lillehammer.
En viktig fagbok er «Can We Avoid Another Financial Crises», av australske og nykeynesianeren Steve Keen, Han har uttalt at «Economics needs reform: both Left and Right are Wrong”.
I boken spør Steve Keen hvorfor gjeld har brakt land som USA, Storbritannia, Frankrike og landene i Sør Europa til å bli «zombie economies»? Han viser hvorfor det går når gjeld ignoreres, og viser videre til nyliberal økonomisk teori hvor nettopp gjeld er en blind flekk i teorien. Beskjeden derfra er at «ikke bry deg om gjeld». Innen EU er det særlig Sør Europa som ikke klarer å komme over finanskrisen fordi deres markedsøkonomer i IMF og EU EU-kommisjonen benekter at gjeld betyr noe. Hellas er på sammenbruddets rand. Her er Keen original, og bryter med det gamle og berømmelige keynesianske prinsippet om betydningen av statlige økonomiske intervensjoner og underskuddfinansiering i krisetider – gjerne ved opptak av statslån. Keen kritiserer Keynes som synes å ha glemt at lån må tilbakebetales.
Han ser spesielt på Storbritannia og nyliberalismen, og viser hvor stabilt forholdet var mellom UK private låneopptak og BNP gjennom et århundre inntil Margaret Thatchers nyliberale politikk omstyrtet det hele. Gjelden vokste og økonomene lovpriste den boomen med vekst som ble skapt. Keen foreslår at denne bølgen av nyliberal politikk blir kalt «deform» i stedet for «reform».
Vi er internasjonalt ennå inne i en økonomisk resesjon, og markedsøkonomiske modeller er ute av stand til forutse eller forklare en økonomisk depresjon. Det snakkes om naturlige svingninger i kapitalismen som en naturlov. Hva er dette, det finnes ikke noe naturlov for dette, sier Keen? Det kommer av at depresjoner i sin hovedkarakter er finansielle. Markedsøkonomiske sykluser er i seg selv finansielle sykluser, det vil si sykluser hvor lån bygges opp og så senere ender opp i en økonomisk kollaps av tynget gjeld. Hitler måtte igangsette en verdenskrig for å bekjempe tysk gjeldskrise. Overbelastning av gjeld til en politisk maktgruppering, for eksempel nasjonalstaten, kan medføre krig, at verdier røves for å kompensere for gjeld. Amerikanske økonomer frykter President Trumps ekspansive politikk og USAs gigantiske utenlands gjeld i så måte.
Keen avviser en annen nykeynesianer, nobelprisvinner Paul Krugman”, som mener at bankene ikke egentlig gir kreditt men bare resirkulerer sparing som om de var sparebanker og ikke forretningsbanker. Det er den samme gamle leksa, fordi sier han – vi tror at vi eier vår egen gjeld. Det gjør vi ikke.
Det som er flott med boken er at den er så kompakt for det gjør den lett tilgjengelig. Den går bak om de mange matematiske ligningene i økonomisk teori, og han finner fram til de enkle forutsetningene og rammene bak matematikken. Uten matematikk forstår vi at når årene fram til finanskrisen 2008 var preget av økende rikdom til de få og voksende bankmakt, mens den store hop fikk sin levestandard opprettholdt gjennom lån og en voksende velferdsstat. Ja, sier Keen, nasjonale økonomier kan manipuleres til å blomstre ved å skape «junk economies», dvs. ved at staten opptar lån og slik øker en etterspørsel som fremmer vekst i verdiskapingen målt i BNP. Men i virkeligheten er det bare en utsettelse, simpel hen for det fører til stadig mer kreditt som senere må tilbakebetales. Det er dette han kritiserer tidligere nevnte Margret Thatcher, UK, og likedan tidligere Sentralbanksjef Alan Greenspan, USA, for – også søreuropeiske land kan nevnes. Nyliberal økonomisk ideologi hjernevasket politiske og andre ledere og mange av dem ble i realiteten banklobbyister. En referanse Keen av gode grunner ikke nevner er en fersk undersøkelse gjort i EU-området som viser at folk har liten tillit til politikerne, mens bankene ligger langt over i å ha tillit. Banker og gjeld hører sammen.
De dominerende økonomiske modellene ignorerer den veldig overbelastningen av gjeld som rir den vestlige kapitalismen. Hvorfor er det blitt slik? Keen sporer opp det han kaller «endogenous money creation». Det betyr at bankkreditt i hovedsak går til kjøpere av fast eiendom, selskaper o.a. Han foreslår et navne skifte som uttrykker og angir realiteten. På norsk blir det «Penger og Gjeld med Opprinnelse i Bank» (POB). Det vil skille penger skapt eksogent fra private markedsaktører. Vi kjenner problemstillingene i Norge godt med skyhøye boligpriser og gjeldsopptak for kjøpere. Dette kan ikke gå bra. Med Keens oppfatning kan Norge oppleve et økonomisk krasj i den nære framtid med sin ensidig eksportavhengige. Men Norge har jo Pensjonsfondet – Utlandet til å dekke gjeld så inntil videre og slipper keynesiansk underskuddbudsjettering for å holde hjulene i gang.
Med Steve Keen kan vi si at boken viser hva dagens økonomiske politikk dreier seg om. Det dreier seg om å omforme framtidens politikk mot realinvestering i industri og offentlig tjenester bort fra finansiell opphoping for å få kontroll med gjeldens forbannelse. Steve Keen burde bli lest av norske politikere, ledere og økonomer. De vil se at den er nyttig for å skape mulighet for å unngå en kommende ny finanskrise.
