Kronikk av: Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Hinn, Lillehammer.

Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit av den blåblå regjeringen som ledd i dens effektiviserings- og forenklingspolitikk. Ideologisk gir den markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive framfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling. Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det treffende i Klassekampens kronikk 3. oktober 2016. «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav». Kanskje er det slik at folk får de politiske elitene de fortjener. Nå har vi i Norge en gjenvalgt blåblå partielite i regjering og i tilhørende sentrale maktposisjoner. Denne eliten fremmer en forenklingspolitikk som anser ikke bare statlige og kommunale byråkratiet som hindring for effektive samfunnsfunksjoner, men også folkevalgte forsamlinger og organ på alle nivå regnes til denne kategorien som hefter effektivitet. Ja, byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en nøytral forvaltning. Slik er det politisk ikke lenger. Nå er det regelstyrte byråkratiet med tilhørende folkevalgte organ blitt en negativ hindring for offentlig tjenesteyting og budsjetteffektivisering. Nå skal offentlig virksomhet målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning. OECD er skeptisk og sier det slik: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Reformer av denne type selges som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra regjeringens side, basert på ideologisk tro på slik å fjerne den forsinkelse som byråkratisk behandling tar ved siden av de politiske prosessene i representative forsamlinger.

Det statlige byråkratiet, slik det positivt er beskrevet av den velkjente tyske sosiologen Max Weber på begynnelsen av det 20. århundre, representerer det forvaltningsapparatet som på nøytral og objektiv vis iverksetter vedtak og viljen til de folkevalgte. Det avløste andre udemokratiske former for makt. Weber peker på 3 typer makt: a) Tradisjon, vaner (konservatisme), b) Karismatisk makt (personlig makt), og c) Legal makt, dvs. byråkratisk makt og autoritet i kraft av rettsstatens prinsipper og representativ folkestyre (representativt demokrati). Byråkratiet er nøytralt og har legal makt, med en administrasjon som handler lojalt og demokratisk på vegne av politikerne og deres politiske vedtak.

Så den blåblå forenklingspolitikken som retorisk sies å være rettet mot «et tungrodd» byråkrati blir samtidig et angrep på det representative folkestyret vårt. Det blir viktig å organiserer samfunnsfunksjoner “på siden” av folkevalgte forsamlinger og ordinært demokrati. Det forenkles. Det gjøres ved at offentlige tjenester organiseres som heleide/deleide aksjeselskaper underlagt privat aksjelov eller særlovsforetak underlagt en særlovsforordning slik norske sykehus er blitt til Regionale Helseforetak. Dertil kommer konkurranseutsetting ved statlige og kommunale anbud som privatiserer og bringer offentlig virksomhet under rettslig kontroll ved kontrakter mellom bestiller og privat utfører. De folkevalgte organene forbigås og taper kontrollfunksjonen. Det har negative konsekvenser slik vi har sett det med et par tilfeller med høyt media fokus. Det ene tilfellet de skandalepregede søppeltømmingstilfellene i Oslo og i mer enn 200 andre kommuner. Et entydig kommunalt ansvar gitt kommunestyrene var utsatt til private utfører ved anbud. Folkestyret var satt i en avmektig situasjon. Vi kjenner tilfellet med behandling av personjournaler forvaltet av Helse Sør-Vest, som var utsatt ved anbud og endte opp med en utfører i Italia. Dette ga utfører innsyn i en rekke persondata. Meget alvorlig, men ikke noe folkevalgt organ kunne gjøres ansvarlig, for demokratiet var organisatorisk tilsidesatt.

Men den blåblå regjeringen holder ideologisk fast på sin politiske linje om byråkrati- og demokrati svekkelse av effektiviseringshensyn. Denne uttalelsen kom nylig fra en statssekretær i næringsdepartementet i anledning et internt foredrag om regjeringens forenklingspolitikk: «Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker. Og la meg være klar på én ting: Det skal bli enklere å drive Norge i dag. Vi skal forenkle for å få frem skaperkraften og slagkraften – altså en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Vår ambisjon er at vi skal bli best på forenkling i Europa». Så troen på forenkling og mindre demokrati som beskrevet ovenfor er stor og ambisiøs.

Alt beskrevet ovenfor utgjør markedsgjøring og hva som kalles organisatorisk fristilling fra ordinær offentlig forvaltning. Det skjer ved opprettelse av arm lengdes institusjoner fjernt fra det parlamentariske folkestyret og dets byråkrati. Kommuner og fylker slås sammen, noe som reduserer antall kommunestyrer og fylkesting. Reformer av denne type selges politisk som beskrevet som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra regjeringens side, begrunnet i unngåelse av forsinkende behandling i et tungrodd byråkrati og i noen ganger langsomt arbeidende folkevalgte forsamlinger.

Paradokset er at en ny type bemannet byråkrati skapes når folkestyret kommer i spill. Dette byråkrati er knyttet til uproduktiv rapportering, overvåking, kontroll og rettslig konflikthåndtering viser aktuell statistikk.