Kronikk av: Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, HiNN, Lillehammer.

Positivisme er betegnelsen for en vitenskapelig tilnærmingsmåte, men også en politisk ideologi, som framhever rettsavgjørelsers og målbare faktas krav om monopol på den objektive sannheten om samfunnets funksjoner og politikk. Subjektiv sannhet knyttet til sund fornuft avvises. Ikke noe vedtak finner lenger sted i Stortinget uten forutgående ekspertutredning og anbefaling. "Sund fornuft" er utdatert også i vår folkevalgte riksforsamling.

La oss først se på hvordan kravet om målbare fakta kan ytre seg. Et aktuelt eksempel. Kristelig Folkeparti (KrF) fikk i forhandlingene med regjeringspartiene om Statsbudsjettet gjennomslag for en lærerstandard i grunnskolen. En lærer per 16 elever på klassetrinnene 1-4 og en lærer per 21 elever på klassetrinnene 5-7. Debatten om dette tiltaket er interessant i vår sammenheng. Spørsmålet i fokus ble uenigheten om denne standarden vil gi økt læringseffekt og en kunnskapsheving eller ikke vist objektivt gjennom målinger som den europeiske Pisatesten. Ikke klare forskningssvar. Hva så? All sund fornuft tilsier jo at færre elever per lærer i grunnskolen er bra for den enkelte elev i et helhetsbilde, mer kontakt og å bli sett. Det dreier seg ikke bare om kunnskap i norske, matte og engelsk som Pisatesten måler, men også om trivsel og den oppmerksomhet som den enkelte elev vil oppleve. Dette vet vi jo uavhengig av hva forskningsresultatet på feltet forteller. Den viktige helheten for den enkelte elev kan ikke forskningen måle. Det kan bare vår subjektive fornuft og innlevelse.

En positivistisk orientert politikk søker rettsbegrunnelser og forskning, og gir et begrenset bilde av samfunnets kvalitet ved sitt fokus på kvantitative målbare fakta, rettsregler og vitenskapelige resultater. Positivisme har historisk vært knyttet til naturvitenskap, men har nå fått en nesten like stor dominans innen menneskevitenskapene, psykologi, sosialantropologi og politikkfag. Vi har fått drømmen om et bedre menneske basert på mekanisk genmanipulering og kjemisk behandling. Drømmen er basert på observasjonsdata avgjørende for sannhet om menneskers utvikling. Eliten og eksperter produserer positivismen som en måte å forstå verden på, mens den nyliberale kapitalmakten gjør positivismen til ideologi. Hvorfor? Fordi slik blir alltid det bestående bekreftet av fakta og gjeldende rettsregler. Positivismen som ideologi gjør at det blir slik vi ser verden. Den er gitt uten egentlig muligheter til noen form for strukturell endring angående samfunnsstyring og sosial fordeling, slik blant annet den anerkjente tyske statsviteren Wolfgang Streeck uttryker det ifølge medier. Positivismestaten med sine eliter har siden 1980-tallet og fram til i dag gått sin seiersgang i den vestlige kapitalismen, sammen med bølgen av nyliberalisme og resultatmålingers New Public Management (NPM). Det er skremmende at sund fornuft nedvurderes og utrangeres i politikken. Så det tilhørende temaet rettsliggjøring og avvisningen av fagforeningers subjektive sannheter ut fra egne særinteresser. Norsk arbeidsliv er i dag truet av sosial dumping, svekket arbeidsmiljø¸ og færre i arbeid i kjølvannet av roboter som overtar. Den norske modellen baserer seg tradisjonelt på et korporativt styringssystem hvor fagbevegelsen og yrkesorganisasjonene spiller en sentral rolle i tariffoppgjør og i den sosioøkonomiske samfunnsutformingen. Det skjer i samspillet mellom stat, arbeidstakerorganisasjonene og næringslivets organisasjoner basert på kollektive forhandlinger og avtaler sentralt og lokalt. I Norge kjenner vi spesielt betydningen av hovedforhandlingene mellom Stat, LO og næringslivets hovedorganisasjon NHO, og makten denne treenigheten utøver. Denne norske modellen svekkes i dag. Det er fordi i positivismestaten Norge rettsliggjøres politikk mer og mer, og da behøves grunnleggende sett ikke det korporative systemet. For rettighetstvister i arbeidslivet skjer heller i rettsvesenet som oppfattes som mer objektiv enn ved forhandlinger mellom subjektive partnere. Rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken i Norge kan i hvert fall bety tre forskjellige ting som henger sammen. For det første brukes ordet om økende regulering og rettsregulering av alt samfunnslivet, med gitte formelle lover og regelverk på stadig flere områder, som blant annet i arbeidslivet. Dette erstatter i stor grad subjektiv sund fornuft, verdinormer, forhandlinger og dialog, og sosial kontroll. Subjektive meninger erstattes med gitt eiermakt, ekspertutsagn og juridiske vurderinger. Fagforeningenes interesser og beslutninger underordnes beslutninger som tas i domstolene når konflikt oppstår. For det andre brukes rettsliggjøring om det som skjer når kollektive interesser uttrykt gjennom fagbevegelsen i økende grad individualiseres i forhandlinger mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker. For det tredje betegner rettsliggjøring en maktforskyvning fra forhandlingsløsninger til fordel for «objektive» juridiske løsninger og domsavgjørelser.

I positivismestaten blir fagforeningene i stadig mindre grad invitert til deltakelse i debatten om utformingen av offentlig politikk. Det er en tilbøyelighet til at de helst blir invitert til å delta når beslutningstakerne vurderer det slik at fordelene med deltakelsen overgår kostnadene med tidskrevende konflikter i rettsvesenet. Økende sosial ulikhet og lønnsforskjeller i Norge er konsekvensen. Årlige sentrale lønnsforhandlinger har imidlertid fortsatt en solid posisjon i Norge og bør sikres for framtiden. Men en slik sikring legger vår konservative blåblå regjering ikke opp til. Den henfaller til positivismens ulike mekanismer som alltid bekrefter de bestående maktforhold.