Kronikk av: Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, HiNN, Lillehammer

Norge praktiserer et indirekte demokrati, dvs. et demokrati der folket velger sine representanter til å styre for seg og fremmer deres interesser som talspersoner og ombudsmenn. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken i en gitt periode. Folk tror stort sett på denne styringsformen. De overser imidlertid gjerne faren ved påvirkning av rådende politiske maktspråk.

Den anerkjente tyske statsviteren Wolfgang Streeck skriver i ”Le Monde diplomatique” i januar 2012 (norsk utgave) at ”Det går nesten ikke en dag uten at vi kan lese i avisene hvordan internasjonale avtaler dikterer hva antatt suverene og demokratiske stater kan og ikke kan gjøre for sine borgere. Resultatet er at borgerne i stadig større grad ikke ser på regjeringene som sine representanter, men som representanter for interesser til andre stater eller internasjonale organisasjoner”.

Språk og makt: Vi kjenner dette fenomenet fra Norge. I virkeligheten har alle norske regjeringers politikk siden vi fikk EØS-avtalen i 1994 avspeilet på en eller annen måte EU-ideologi i språk og gjerning. Regjeringene har opptrådt lojalt som representanter for europeiske interesser, og de har plukket opp EUs nyliberale språk og markedstenkning og alminneliggjort dette for norske borgere. Ingen EU-regulering er blitt avvist. Markedsspråket fra EU og New Public Management (NPM) er blitt omformulert og hverdagsliggjort i Norge. Særlig den blåblå regjeringen utnytter dette språket fullt ut. Den bruker gjentatt ordene «avregulere» og «forenkle» samfunnet, videre vil den «levere» tjenester til folket som «brukere» av tjenester, den vil ha private «tilbydere» og «utførere» av velferdstjenester, den setter det positivt ladete begrepet «fritt valg» inn i sykehuspolitikken, og den hevder «fri konkurranse» på alle nivåer for å fremme “stadig mer effektivitet”. Avisene formidler dette språket, og folk knytter ordene til gode nasjonal politikk for et bedre liv. Ved politiske valg appellerer derfor dette ideologiske språket. Det er ikke så lett å se linken til NPM og EUs harde diktat formulert som rettslige reguleringer og dereguleringer, med siktemål å skape fri flyt av kapital, arbeidsfolk, varer og tjenester i EØS-området for et grenseløst Europa. Språket knyttet til disse diktatene høres til det kjedsommelige i den norske debatten i Norge om hva som kan og ikke bør gjøres. Den blåblå regjeringen sier den kan. Den sier: Denne regjeringen vil avregulere og skape større frihet for den enkelte, og samtidig skape et enklere samfunn for folk flest. Den vil se konkurransedyktige resultater i offentlig sektor ved å bruke målstyringsmetoder. Den vil ha mer marked og mindre stat, derfor iverksetter den omfattende privatiseringsprogrammer for skole, helse og velferd. Den aksepterer mer sosial ulikhet, fordi det positive er de rike som investerer og skaper arbeidsplasser. Fritt valg mellom offentlige og private tjenester lokkes det med, for eksempel i skole- og helsesektoren. Det skal bli skattelette for alle og mindre stat og byråkrati. Politisk motstand mot den sosiale ulikheten skattelette for de rike skaper avfeies med folks misunnelse for at noen blir rikere.

Det er blitt skapt en felles politisk terminologi som forener de fleste politiske partiene med sosialdemokratiske Arbeiderpartiet som taper. For borgerne er det lett å falle for en retorikk som er sauset inn i språket og skapt en hverdagslig logikk. Språk er makt både i politikken og hverdagslivet,

Avtaler og makt: Vi vet altså aldri om våre sentrale politikere gjør sine vedtak på eget grunnlag eller på et grunnlag av internasjonalt regelverket som EØS, NATO, FN, WTO og de mange andre internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. De dikterer våre politikeres språk og beslutninger uten at politikerne vedstår seg det selv. I Norge viser forskning at der dikteringen er særlig merkbart er på tre felt: På økonomifeltet, på forsvarsområdet og ideologiområdet. På det økonomiske området er det EU-språket gjennom EØS-avtalen som dikterer politikerne, på forsvarsområdet er det NATO-språket og USA som gjør det samme, dertil kommer ideologiske trosoppfatninger skapt av NPM.

På forsvarsområdet har norske politikere latt seg tverrpolitisk dirigere over lang tid til å delta militæret i utenlandske kriger sammen med amerikanerne og NATO. Språklig forkynnes legitimiteten til deltakelsen som «kamp for fred ogsikkerhet»» og «Kamp mot terror.  Det skjedde i Afganistan og Libya, og nå fortsetter det igjen i Afganistan, i Syria og Irak Det er USA og NATO som ber om norsk deltakelse og regjeringen adlyder makten.

 

Videre, hvem bestemte egentlig det norske jagerflyinnkjøpet?  Norge skal kjøpe inntil 52 nye F-35 kampfly til Forsvaret fra USAs Lockheed Martin. Kostnadene, inkludert nødvendig ekstrautstyr, trening, vedlikehold og våpen, er estimert til gigantiske 62,6 milliarder kroner i 2013-verdi, og alle vet at dette tallet blir til slutt langt overskredet. De fire første norske flyene ble levert i 2015 og 2016. Disse ble brukt til å trene norske mannskaper i USA i et integrert NATO-opplegg. De første tre flyene ble levert Norge i år, 2017. Våre politikere hevder at innkjøpet skjer etter «grundige» nasjonale vurderinger og analyser. Språklig uttrykt som en nødvendig deltakelse i et kollektivt forsvar for frihet gjennom forsvarsalliansen NATO. – Fint, men de involverte norske politikerne representerer dessverre først og fremst «skjult» støtte til amerikansk imperialisme. Språk er nok makt, men språk kan også skjule makt.