Høyresiden i norsk politikk vil tape Stortingsvalget til høsten. Både Høyre og Fremskrittspartiet taper stemmer på meningsmålingene, og folk avviste slik deres politikk i Regjering.

  Grunnen stikker langt dypere enn i Regjeringens lammelse overfor fallende sysselsetting, arbeidsløshet, lave olje- og gasspriser og en reaksjon mot sosial dumping og et usolidarisk arbeidsliv. Det er videre en reaksjon på Regjeringens fobiske privatiseringspolitikk, nå sist privatisering av skogseiendommer til norsk Statskog. Årsaken har historiske røtter. Da det føydale systemet med kongemakt, kirke og adel ble tvunget i kne i Europa for 250 år siden, dukket det etter hvert opp en økonomisk og politisk ideologi rettet mot all monopolmakt, også med en avvisning av sterk statsmakt.

Markedsliberalismen het denne ideologien, og akkurat som kaninene inntok hver en krok av det australske kontinentet da den ble innført der, gnagde markedsliberalismen seg ned og spredte seg snart i alle jordens himmelretninger. Markedsliberalismen «gnagde» seg også inn i Norge, i fornyet utgave ved vår nåværende blåblå regjering. Denne regjeringen inntok sitt nyliberale ideologisk førerskap etter stortingsvalget for snart fire år siden da den kom i posisjon. Et flertall av det norske folk aksepterte deres tro på markedsliberalisme og deres agitasjon mot statlig monopolmakt økonomisk og politisk. De politiske høyrepartiene utnyttet denne frykten blant folk og fikk regjeringsmakt. Storstilt privatisering og konkurranseutsetting av velferdsstatssektorer som helse, omsorg, barnehager og skole ble iverksatt, og arbeidslivet ble liberalisert. Kommunene ble passivt med på denne antistat-politikken. Siste kommunevalg viser at folk slutter ikke lenger opp om denne politikken. Den statsvennlige politiske venstresiden, som vil fellesskapsløsninger framfor privatisering, vinner nå fram. Det viser seg ved de gode målingene Senterpartiet og Arbeiderpartiet kan framvise gjennom vårmånedene.

Markedsliberalismen som den blåblå regjeringen klynger seg til bygger på noen falske premisser som nå avsløres. Blant annet gjelder dette det såkalte antistatspremisset. Dette premisset tar som gitt at statlig eierskap og inngrep ødelegger den sunne «usynlige reguleringshanden» som markedet representerer. Velferdssektorene bør eksponeres for markedet og bli effektive og «lønnsomme».

Privatisering ødelegger statlig monopolmakt i velferdssektorene, og skaper private velferdsprofitører og økende sosial ulikhet i den norske befolkningen, viser SSB-tall. Denne privatiserings- og lønnsomhetstenkningen reagerer altså folk rundt omkring i Norge negativt på, og viser det i meningsmålingene. De erfarer at det lønnsomhetsbegrepet som legges til grunn gir ikke trygg næromsorg og pleie men stoppeklokke pleie og sentralisering. De opplever lokalsykehus som forsvinner, barnehager som søker profitt framfor kvalitet, og et arbeidsliv som skaper utrygghet, dumping av lønn og usikre midlertidige ansettelser. 

I mellomkrigstiden, 1920-1930-årene, kom den store økonomiske depresjonen i hele den vestlige verden inkludert USA. Også Norge ble hardt rammet. Den kom som en gigantisk ubalanse mellom tilbud og etterspørsel som følge av markedsliberalisme og antistatlig politikk. Resultatet ble massearbeidsledighet og sosial nød, med en maktesløs stat uten annen legitimitet enn dens forankring i markedsløsninger. - Så kom John Maynard Keynes med sine teorier som avviste statsfobien og fremmet prinsippene om en aktiv og intervenerende stat. Keynes var en brittisk økonom, den mest innflytelsesrike i det 20. århundre. Hans mest kjente verk er” Generell teori om sysselsetting, renter og penger (1936). Her påviste han behovet for nettopp en aktiv stat, som intervenerte markedsøkonomien institusjonelt og finansielt for å stabilisere en kapitalistisk økonomi samt å fordele lønn og velferd, for slik å skape balanse i den kapitalistiske økonomien. Sosialdemokratiske partier, AP i Norge, tok teoriene til seg. Keynesianismen skapte vekst og stabilitet, arbeidsplasser og offentlig velferd i denne etterkrigstiden. Den keynesianske velferdsstaten, som den ble kalt, ble skapt. Men hele tiden var den markedsliberale politiske høyresiden mot denne aktive staten, med kritisk referanse til manglende valgfrihet i forhold til valg av tjenester og for mye stat.   – Så kom 1970-80-tallet med framveksten av høyrebølgen i Norge og andre land. Den politiske retorikken lokket velgere med fritt valg mellom offentlige og private tjenestetilbydere; fritt sykehusvalg, barnehagevalg, omsorgsvalg, arbeidsliv osv. Det var markedsliberale teorier som igjen slo inn, bl.a. forankret i økonomen og nobelprisvinner Milton Friedmans ekstreme antistat-teorier. I Storbritannia oppsto den ytterliggående liberale Thatcherismen, etterfulgt av «New Labour» og Tony Blair’s sosialdemokratiske «Tredje vei» som videreførte Thatcherismen.  I Norge kom høyreregjeringer på 1980-tallet. Arbeiderpartiets etteraping av den markedsliberale  «tredje vei» undergravde partiets sosialdemokratiske legitimitet, og det endte opp med den blåblå regjeringen i Norge fra 2013.

Overtar en ny norsk venstreside regjeringsmakten fra 2017 og gjør nykeynesianske prinsipp til politikk, kan et sterkt sosialdemokrati gjenoppstå. Resultatet fra partimålingene viser at noe er på gang blant velgerne. Det går mot tap for den blåblå regjeringen.

Kronikk av: Noralv Veggeland, Professor i offentlig politikk, HiL, Lillehammer.