Kronikk av Noralv Veggeland, Professor i offentlig politikk, Høyskolen i Innlandet, Lillehammer.

Ninety-four million Americans are out of the labor force. Over 43 million people are now living in poverty, and over 43 million Americans are on food stamps. The rest million are doing automatic self-aid-employment. (Reference unknown).

I 2012 utkom en interessant bok redigert at William J. Baumol med tittelen "The Cost Disease. Why Computers Get Cheaper and the Health Care Doesn’t". Her skiller han mellom næringer hvor produktiviteten i hele etterkrigstiden har vokst. Produktiviteten har skapt lønnsomhet og har fått lønningene noenlunde til å følge etter i form av reallønnsvekst. På den andre siden har vi næringer eller sektorer som ikke følger denne utviklingen, men hvor lønningene og kostnadene tiltar uten at en tilsvarende produktivitetsvekst finner sted, eller i hver fall i bare liten grad. Han nevner spesielt helse, omsorg, utdanning og utøvende kunst som eksempler på den siste typen. Han sammenlikner med et enkelt bilde at en to-sektor økonomi; bilindustri og orkesterkonserter med strykere. Bilindustrien har utviklet seg ved å ta i bruk automatikk og samlebåndsproduksjon, som videre har skapt grunnlag for konkurranseevne og lønnsvekst. Med hensyn til orkesteret bestående av strykere kan dirigenten ikke uten videre fjerne noen av dem uten at det rammer kvaliteten og dermed konkurranseevnen i kunst markedet. Lønningene følger den alminnelige lønnsveksten i samfunnet, mens produktiviteten til orkesteret holder seg stabilt lav. Helse- og utdanningssektorene er i noenlunde samme posisjon som orkesteret, produktiviteten kan bare i liten grad heves. Begge disse to sektorene er avhengig av menneske til menneske kontakt, dvs. tjenestene er individuelle og personlige, og kan i bare liten grad erstattes med arbeidsbesparende teknologi. Som orkesterets konsert blir dårligere ved at strykere fjernes av produktivitetshensyn, vil pasientbehandling og utdanningen svekkes ved at antall helsearbeidere og lærere tas ut for å høyne produktiviteten.

Vi presses i dag mellom to motstridende tendenser. På den ene siden øker flommen av ”gjør det selv”-tjenester og bruk av automatiseringsteknologi i form av roboter som trenger inn i vårt privatliv, og gjør ting billigere. På den andre siden har vi de kollektive velferdstjenestene, tjenester gitt fra menneske til menneske, som relativt sett blir dyrere og skaper en kostnadssyke i form av budsjettproblemer, skriver Pierre Rimbert i en kronikk i Le Monde Diplomatique, norsk utgave, juni 2013. Den motstridende tendens henger åpenbart sammen med den økende prisen på arbeidskraft som har skjedd de siste 20-30 årene. Innen tjenester hvor arbeidskraften kan erstattes med automatikk blir det gjort for å senke kostnadene. Vi kjenner fenomenet fra vår erfaring med billettkjøp, banktjenester og betaling av regninger, eller mer generelt der hvor det er snakk om individuelle tjenester som kan erstattes med automatisering. ”Gjør det selv”- er en gjennomgangsmelodi på stadig flere samfunnsområder. Møbler monterer vi selv. Vi henvises til intrikate bruksanvisninger, mens IKEA og andre slipper å bruke arbeidskraft. Det oppstår et uheldig klasseskille som følge av kostnadssyken.  For alle har ikke dubidittene og ferdighetene som trengs for å utføre oppgavene, blant annet eldre mennesker.

Automatiseringen av tjenester merker vi alle. Det reduserer produksjonskostnadene, og merkes derfor mest innen privat tjenesteyting, men gjennomtrenger også i noen grad de kollektive velferdstjenestene slik som helse, omsorg, utdanning og kultur. Vi ringer, og møter en automatisk telefonsvarer. Selskapene og forvaltningen har overlatt jobben til oss selv med å finne fram og å utføre oppgavene. Eller automatikken overtar. Selv i helsevesenet merkes dette.  Kirurgi utført av elektroniske presisjonsarmer blir mer og mer utbredt og representerer på dette området et stort framskritt. Vi ser også medisinske diagnoser og behandlinger i dag bli foreskrevet av en dator knyttet til kompetente databaser. Gjør det selv med avansert IKT-teknologi er på vei inn i behandlingsarbeidet. Men i selve pleie- og omsorgsarbeidet kan mennesker bare i liten grad erstattes av maskiner. Derfor øker produksjonskostnadene. Veksten i utgifter til helse har vært betydelig. I Norge utgjorde i 2012 offentlige helseutgifter 18,5 prosent av totale offentlige utgifter. I 2003 var andelen 17,6 prosent. Gjennomsnittlig årlig vekst i denne tiårsperioden var 6,7 prosent, 1 prosentpoeng høyere enn veksten i de samlede offentlige utgiftene (SSB). Som andel av BNP i fastlands-Norge er andelen 12,4. Betraktet på denne måten er Norge nummer to i OECD-området etter USA.

Budsjetter sprenges, men mulighetene for automatisering er begrenset. Derfor vendes den politiske oppmerksomheten mot ledelse og ledelsesansvar i helseforetakene for å holde kostnadene nede, og det legges skyld på dårlig styring og lav produktivitet i stedet for å gå til kjernen i problemet. Det betyr at man ser etter økonomiske modeller fra privat sektor hvor det skal styres mot målbare resultater og lønnsomhet. New Public Management (NPM) er blitt introdusert i det norske helsevesenet. NPM har mange komponenter. En idé er at vi kan oppnå gode samfunnsøkonomiske resultater innen de offentlige kollektive tjenestene ved å bruke en bedriftsøkonomisk logikk, der alt er resultatenheter, slik det blir praktisert i det private næringslivet. Vi snakker om innsatsstyrt finansiering i sykehussektoren. Faren for at den bedriftsøkonomiske tankegangen skal sette i gang uproduktiv kamp om å unngå ulønnsomme pasienter, undervurderes grovt. Kostnadssyken undervurderes.

Automatisering og sosial dumping trenger inn i den delen av offentlig virksomhet som sitter med ansvaret for å produsere våre arbeidsintensive felles goder hvor kontakt menneske til menneske er nødvendig. Vi må i dag skille mellom to typer produksjonsformer, og de påvirker hverandre. Slik det er blitt med betydelig vekt på privatisering står de i et konkurranseforhold med hverandre. De konkurrerer, men på ulikt grunnlag. Private individuelle tjenester senker sine produksjonskostnader med automatisering og bruk av sosial dumping, dvs. ved å ta inn underbetalt arbeidskraft. De kollektive tjenestene fortsetter med menneske til menneske tjenesteyting, men altså under press fra økende produksjonskostnader og truende budsjettunderskudd. Den siste type tjenesteproduksjon rammes av kostnadssyken om å ta i bruk de samme mekanismene som privat individuell tjeneste yting har tatt i bruk. Trange budsjetter presser på for å redusere arbeidsstokken, og standardisering og automatisering av kommunikasjon blir løsningen.

Når teknologi erstatter mennesker synker mengden arbeid som kreves for å produsere stadig flere varer og tjenester. Men vi har altså områder som helse, omsorg, utdanning og kultur, der produksjonen forutsetter stor innsats av personlig involvering. Det er krevende å betjene hverandre personlig. Dette er kollektive tjenester, fellesgoder vi alle er avhengige av, og som oftest er betalt av staten, og altså skattefinansiert. I disse sektorene er rasjonalisering vanskelig. Å bytte ut pleiere, lærere og skuespillere med teknologi vill med nødvendighet bety dårligere pasientbehandling, undervisning og kulturtilbud.

Gjennom 100 år har produktiviteten vokst i det industrielle segmentet som følge av samlebåndproduksjon og automatisering. Produktiviteten har steget kraftig. Dette har samtidig medført at lønningene til arbeiderne også har økt parallelt med denne produktivitetsveksten. T-Forden, som ble introdusert i 1908, har som samlebåndsproduksjon økt sin produktivitet så betydelig slik at utsalgsprisen på bilene har holdt seg relativt stabile sett i forhold til kjøpekraft. Produktivitetsveksten har altså medført at prisene på varene har holdt seg relativt stabile. Men ikke slik i velferdssektorene. Kostnadssyken medfører automatisering, sosial dumping og ledelsesfiksering. For å unngå dette må vi slutte å se på kostnadsøkningen som et problem, og i stedet se på disse kostnadene som rettmessig belønning for kvalitet, velferd og velgjerninger. Vi trenger et perspektiv i retning en endring i politisk retorikk.